Søndagstur

[Blåfugl]

Denne skrev jeg etter at jeg faktisk gikk søndagstur alene da jeg var på retreat:

Livet med Gud er som en tur i skogen en søndagsmorgen
(søndag fordi det er "den hellige dagen")

Jeg kler på meg og går ut (Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. Ef.6:1) Jeg ser veien mot trærne ligge fremfor meg og begynner å gå. Først går veien rett frem ogjeg vet hvor jeg skal gå. Så svinger plutselig veien og jeg aner ikke hva som venter meg, men jeg fortsetter å gå. Rundt svingen deler veien seg, men jeg ser at den ene veien har en port, så jeg fortsetter rett frem.

Jeg blir slått av naturens skjønnhet, men har ingen mulighet til å oppfatte alle småtingene som omringer meg. (Bare Gud ser fullt og helt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 1.kor 13:12). Veien svinger igjen. Rett frem ser jeg en ås og jeg tenker "Den åsen vil jeg gå opp på". Jeg går til foten av åsen og der er en smal sti som fører direkte til toppen, men den er for bratt og jeg innser at jeg ikke klarer det, så jeg fortsetter på veien rett frem

Etter enda en sving deler veien seg igjen. Jeg bestemmer meg for å gå en litt mer gjengrodd sti. Etter en stund møter jeg en annen port og må gå tilbake. Men man vet jo aldri? Veien går oppover og jeg tenker på å snu og gå tilbake nå.

Da legger jeg merke til en liten sti som fører inn i skogen. Jeg går inn på den, for det virker som om den fører til åsen på en ikke så bratt måte.Jeg går langs stien og oppdager nok en gang at jeg er omgitt av Guds allsidighet. Ikke bare planter og trær, men ulike typer, gamle og unge. Bær, busker og grener, blomster og blader. Her og der finner jeg små hvilesteder, stubber, falne træs, en benk noen har satt opp, steiner. (Livet går ikke alltid fremover, av og til trenger man hvile, eller stoppe opp og tenke over ting. Den sjuende dagen skal du hvile. 2.mos 23:20)

Stien opp til åsen blir bratt, jeg blir andpusten og hjertet banker, men jeg klarer det. (Jeg kan gjøre alt i Ham som gjør meg sterk.Fil 4,13) Jeg kommer opp til toppen, snur meg og tar inn utsikten....og jeg innser at jeg besteget en høyere ås enn den jeg først hadde tenkt å gå opp på!

Vi kjenner ikke veien. Vi ser ikke lenger enn til neste sving eller helling. Gud er høyere oppe og ser hele veien, og Han leder oss hvis vi lar han. Av og til møter vi på hinder, men det finnes alltid en måte å komme dit Gud vil på. Og det er ikke alltid målet, men reisen, som gir mer av Ham. Og hvis man lar seg lede av Gud, ender man opp enda høyere enn man trodde man ville klare å komme!
_________________
μείζων δὲ τούτων ἡ ἀγάπη

[Migdal]

Så bra! liker det du skriver Blåfugl
_________________